Siste kvelden; 1996

Den andre ungdomsromanen til Truls Horvei kom ut 1996 på Aschehoug. ”Siste kvelden” er en fortsettelse av ”Blå strenger”, men kan leses som frittstående roman. Igjen møter vi kameratene Piddi, Stilken og Musen. Den siste kvelden før Musen flytter gjør de innbrudd på ungdomsskolen, og stjeler hoggorm på sprit og musikkutstyr. En bok om jenter, rock’n roll og gnagende samvittighet. Handlingen er lagt til Bergen 1973, lenge før mobiltelefon og pc-spill fantes, men situasjonene og episodene er høyst gjenkjennelige.

Fra første kapittel:

Kjæresten har forlatt meg. Jeg har kjørt broderens moped til vrak. Og Musen skal flytte. Vi har hatt band sammen, og vært kamerater i alle år. Nå ligger bandet i dvale. Jeg har lyst å få det på beina igjen, slik at vi kan vrenge toner inn i sjelen til ungdommen. Det er dit jeg vil, inn i sjelen med den elektriske gitaren.
Vi har visst lenge at Musen kommer til å forlate den trygge gaten. Forsvinne til andre siden av byen. Det er siste kvelden hans. Nå begynner elendigheten. Men det vet jeg ikke, idet jeg rusler hjemmefra for å møte kameratene mine utenfor samvirkelaget.
Frostrøyken damer ut munnen. Stjernene lyser på himmelen, som bleke mynter. Sur vind puster is i nakken. Stilken og Musen er allerede på plass. Musen holder en glødende sigarett mellom fingrene. Han virker litt fjern. Så oppdager han meg.
- Kordan e’ det med deg, Piddi?
- Ikkje så verst. Og du då – kvir du deg te i morgen?
- Ikkje i hele tatt. Musen inhalerer, blåser røyk ut neseborene. Nei vel , han kvir seg ikke, men jeg tror ham ikke. Vi har snakket lite om flyttingen, men det ligger under ordene, hele tiden.
Musen ser bort på meg. - Husker du ka vi ble enige om?
Jeg husker det, men rister på hodet. Later som jeg ikke kommer på det.
- Eg skulle få bestemme ka vi skulle gjøre i kveld.
- Å det ja, sier jeg. Håper han vet om en fest med damer og masse stilig musikk, og noe sterkt å drikke. Eller vi kan sitte inne og høre plater. Bare han ikke finner på noe tull.
- Eg har itt opplegg. Vi stikker ner te skulen. Musen stryker en neve gjennom det lange, pistrete håret. Det glimter lurt i øyekroken.
- Ka ska’ vi der, då? sier jeg og flytter urolig på den ene foten.
- Det e’ en overraskelse.
Jeg liker dårlig overraskelser. Alltid er det noe med Musen. Da vi skulle spille i Bergenshallen ble han dritings, og vi ble lempet ned fra scenen. Alle vet hvorfor familien må flytte. Faren hans er arbeidsløs og drikker mye. Han klarer ikke å sitte med leiligheten, og nå er de på vei til steinørkenen i Loddfjord.
Jeg kikker bort på Stilken.
- Ska’ vi gå, då? sier han bare og trekker på skuldrene. Han drar i dongerijakken, altfor trang for den lubne kroppen. Jeg kan ikke annet enn å følge kjommiene mine.

Fra anmeldelser:
”Truls Horvei glir aldri over i det sentimentale, og han overdriv ikkje. – Det var slik det var, vil vel den seia som var tenåring i 70-åra. Truleg vil dagens tenåringar seia omtrent det same: Det er slik det er. ”
Liv Marit Idsø, Dag og Tid 1996

” Forfatteren moraliserer ikke. Her stikkes det ikke under en stol at Piddi kjøper komdomer, men du verden for kvaler han har før handelen er overstått. (...) Men boka har verdi utover det lokale fordi den lar oss møte ungdom slik ungdom til alle tider mer eller mindre har opplevd sitt liv uansett hvor i landet de måtte bo.”
Eigil Steinsfjord, Vårt Land 1996